Dagens refleksjoner fra Dalen Hotel i Telemark.
For noen dager siden gikk en mor ut på FB og annonserte etter en venn til sin ti år gamle sønn. I Skrivende stund ser jeg at dette innlegget på FB er delt i underkant av 6000 ganger og med over 2600 kommentarer.
Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor.
Det å bli stående utenfor er tydeligvis ikke noe som bare rammer en bestemt gruppe mennesker, det rammer alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.
Som med alt annet i livet, så hjelper det ikke så snakke om at vi skal vise neste kjærlighet, vi må praktisere dette i praksis og vise dette i vårt daglige liv. Med andre ord må vi begynne med oss selv og våre nærmeste omgivelser. Som voksne er forbilder får våre barn, det er derfor viktig at vi snakker om og viser i praksis viktigheten av inkludering, mangfold og likestilling allerede fra barnehagen, barneskolen, ungdomskolen også videre opp til vi blir voksne.
For det første er det trist og leit for den som blir stående utenfor, sist men ikke minst er dette uheldig for samfunnet. Det at noen blir stående utenfor truer bærekraften i velferdssamfunnet gjennom at vi mister verdifulle ressurser, som samfunnet sårt trenger. Som enkelt individ, som ledere og som foreldre har vi ansvar for hvordan vi snakker om andre mennesker rundt middagsbordet. Det er her barna våre lærer seg å bli inkluderende og tolerante mennesker. Det er barna som er fremtiden og som skal bygge samfunnet videre. Da må de få inn med morsmelken viktighet av inkludering, mangfold og likestilling i samfunnet.
Bompenger er noe som engasjerer, på mandagen denne uken ble vi vitne til at ordføreren i Klepp står på talerskolen i kommunestyret og vitner om at hennes sønn blir slengt i veggen og skjelt ut fordi ordføreren har stemt for bompenger. Dette er skremmende, og at noen andre barn går til fysisk angrep på andre barn er svært urovekkende. Hvilke holdninger er det du og jeg er formidlere av ved middagsbordet og i hjemmet? Som voksne bærer vi et stort ansvar for hvordan vi snakker om våre medmennesker i en sosial setting. Det samme gjelder også når man leser ulike kommentarfeltene i sosiale medier, her spys det ut edder og galle i stor stil. Som voksne må vi VÆRE verdibærere av å fremme gjensidig respekt, viktigheten av inkludering, mangfold og likestilling.
Det at vi ser at små barn faller utenfor samfunnsarenaer bidrar til at de kanskje ikke fullfører skolen, faller utenfor arbeidslivet, får psykiske problemer i tidlig alder og får store utfordringer gjennom hele livet. Det rammer hardt den som blir stående utenfor, og det koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år og sist men ikke minst koster det store mengder livskvalitet for den enkelte som står utenfor.
Vi må jobbe forebyggende for at færrest mulig faller utenfor, samtidig må vi innse at ikke alle passer inn i den samme samfunnstrakten og at faktisk en god endel mennesker ikke finner sin plass innenfor dagens A4 rammer. Vi trenger å bli mer rause med hverandre og særlig med de som ikke finner sin plass i samfunnet. På den ene siden oppfordres det til individualisme, på den andre siden er dagens rammeverk ganske snevert og lite tilpasset de som ikke finner sin plass i samfunnet.
Vi må bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust og har rom for at ikke alle passer inn i det standardiserte A4 rammeverket. Vi må bli flinkere til å se kapasiteten i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte ser sin verdi, og får et godt liv der de kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger.
Det gjør sterkt inntrykk på meg som far når jeg ser hvordan en kjærlig mor må gå ut i sosiale medier og søke etter en venn til sitt verdifulle barn. Utenforskap er en nasjonal utfordring som må løses lokalt gjennom frivillig sektor. Vi kan ikke bare snakke om at dette er storsamfunnets—og statens ansvar. Frivillig sektor må styrkes, og i denne sammenheng snakker jeg om deg og meg som innsatsfaktorer, og tiden vi av egen fri vilje er villig til å investere i organiserte omsorgsaktiviteter. Er det noe som mennesker som står utenfor virkelig trenger, så er det å møte deg og meg og ikke flere saksbehandlere og byråkrater. De trenger å møte mennesker som deg og meg som er villig til å investere tid sammen med dem av egen fri vilje, uten at vi får betalt for å være tilstede.
Å motvirke utenforskap, begynner i det små og det begynner med hver og en av oss. Vi har alle et samfunnsansvar som døråpnere for de som står utenfor. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i samfunnet og være verdibærere av et inkluderende, mangfoldig og likestiltsamfunn. Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt og plutselig er litt blitt betydelig og viktig.