I Frifagbeveglse kan vi lese om Geir Håvard Larsen, som gir oss et verdifullt innsyn i sosial bærekraft i praksis, gjennom en enkelt arbeidstakers erfaring. Geir Håvard Larsen, en skiftarbeider med cerebral parese (CP), illustrerer nødvendigheten av inkluderende arbeidsplasser som et tiltak for å motvirke “utenforskapet” som mange utenfor arbeidslivet opplever. I dette tilfellet har Cargill, en fiskefôrfabrikk i Troms, utvist en forståelse av sosial bærekraft ved å tilby fulltidsarbeid til Larsen, til tross for hans fysiske begrensninger.
Fremveksten av sosial bærekraft handler om å oppnå en balanse mellom økonomisk fremgang, miljøvern og sosial rettferdighet, hvor ingen blir utelatt fra den samfunnsmessige fremgangen. Denne teksten gir oss et konkret eksempel på hvordan en inkluderende arbeidsplass kan bidra til å fremme sosial bærekraft.
Et av de mest påfallende aspektene ved denne historien er Cargills vilje til å gjøre nødvendige tilpasninger for å innlemme Larsen i arbeidsstyrken, som illustrerer at det er gjennom handlinger, ikke bare ord, at reell inkludering kan oppnås. Et slikt engasjement for sosial bærekraft er ikke bare etisk forsvarlig, men det gir også et lys av optimisme ved å vise at det er mulig å overvinne hindringer for inkludering.
Gjennom nevnte artikkel fremheves det også viktigheten av jobb for individets mentale helse. Larsen uttrykker dette tydelig ved å si: “Jobb er viktig for alle. Det har med psyken å gjøre. Om du ikke har noe å gjøre, så renn du på veggen mentalt”. Dette understreker at inkludering i arbeidslivet ikke bare handler om økonomisk uavhengighet, men også om det å føle seg verdifull og inkludert i samfunnet.
I Norges kontekst, hvor vi ser en økende utfordring med et “utenforskap” av de som står utenfor arbeidslivet, gir denne historien oss en påminnelse om at det er oppnåelig å inkludere personer med funksjonshemninger i arbeidsstyrken. Det krever imidlertid vilje, både fra arbeidsgiverne og det offentlige, for å skape inkluderende arbeidsplasser som ikke bare fokuserer på hva en person ikke kan, men på hva de kan bidra med.
Samtidig fremhever denne historien nødvendigheten av en mer systematisk og proaktiv tilnærming fra arbeidsgivere og det offentlige for å fremme inkludering. Larsen bemerker at “Den sikreste måten å ikke få jobb på, er å ikke søke. Det kommer ingen og henter deg.” Dette illustrerer at mens individuell innsats er avgjørende, er det også behov for strukturelle tiltak for å lette inkludering.
Til slutt, mens denne historien fremhever det positive aspektet ved å ha inkluderende arbeidsplasser, bør vi også reflektere over de mange historiene som kanskje ikke er like positive. Hvor mange personer får ikke mulighet til å bidra til samfunnet på grunn av deres funksjonsnedsettelse eller alder, etnisitet, seksuelle legning mm. ? Det understreker viktigheten av at arbeidsgivere og politiske beslutningstakere tar ansvar for å gjøre arbeidsplasser mer inkluderende.
I lys av dette er det tydelig at vi trenger flere arbeidsgivere som Cargill, som forstår og handler i henhold til prinsippene om sosial bærekraft, for å skape et mer inkluderende samfunn hvor alle får muligheten til å bidra.