Medieoppmerksomheten som er rettet mot globale hendelser, er ofte en avspeiling av samfunnets verdier, interesser og fordommer. Den nylige kontrasten i rapporteringen mellom flyktningkrisen i Middelhavet og ulykken med miniubåten som utforsket Titanic, er en bemerkelsesverdig illustrasjon av dette.
Det er alarmerende å observere at dødsfallet til 650 flyktninger i Middelhavet ble overskygget av en tragedie som involverte en langt mindre gruppe mennesker. Dette reiser viktige spørsmål om hvordan medieoppmerksomhet blir fordelt og hvilke konsekvenser det har for vår forståelse og reaksjon på globale kriser.
Begge hendelser er dypt tragiske, men det at en får mer oppmerksomhet enn den andre kan bidra til å forstyrre vår forståelse av hvilke globale problemer som krever vår umiddelbare oppmerksomhet og handling. Det kan opprettholde eksisterende maktstrukturer og urettferdigheter ved å fokusere på noen liv mer enn andre, og det kan også bidra til en kollektiv likegyldighet til menneskelige tragedier som fortjener vår empati og handling.
Denne skjevheten i mediedekningen utfordrer oss til å reflektere over hvordan vi konsumerer nyheter og hvilke typer historier vi gir verdi til. Det er viktig å være kritisk til det vi ser og leser, og søke en balansert forståelse av verdens hendelser, uavhengig av hvor mye mediedekning de får.
Videre gir det oss grunn til å utfordre mediene til å være mer rettferdige og balanserte i deres rapportering. Mediene har makt til å forme vår forståelse av verden og vår medfølelse for de som lider. De har også ansvaret for å bruke den makten på en måte som fremmer rettferdighet og forståelse, heller enn å forsterke eksisterende skjevheter og urettferdigheter.
Til syvende og sist bør vi alle strebe etter å bygge en verden der alle liv er ansett som like viktige, og hvor tragedier blir møtt med samme grad av empati, uavhengig av hvor de finner sted eller hvem de påvirker.