Det er både hjerteskjærende og dypt bekymringsverdig å reflektere over de økende tilfellene av sosial utestenging blant barn i dagens samfunn, slik vi ser i tilfellet til den unge gutten Lukas og hans mor, Linda Fallet. Dette speiler et grunnleggende problem i hvordan vi som et samfunn forholder oss til forskjellighet, og hvordan vi utstyrer barna våre til å forstå og inkludere de som av ulike grunner kan bli sett på som “annerledes”. Jeg har mang en gang snakket om hvordan annerledeshet er en styrke som stor samfunnet må lære seg omfavne.
Lindas historie illustrerer hvor stort ansvar vi alle har – som foreldre, lærere, og jevnaldrende – til å fremme inkludering og aksept. Den påminner oss om at det ikke bare er viktig å lære barna våre å være snille mot andre, men også å være åpne og inkluderende. Forskjellighet skal være noe som beriker oss, ikke noe som skaper splittelser. Vi som samfunn må i større grad se på annerledesheten som en styrke og omfavne det. En av vår tids største samfunnsutfordringer er en eller annen form for utenforskap. Utenforskapet skapes av dagens normer og krav.
Den digitale revolusjonen vi er midt inne i gir barna våre muligheten til å knytte bånd på tvers av geografiske avstander og kulturelle grenser. Men som vi ser med Lukas, kan teknologien også bli en ytterligere arena for utestenging. Barn er ikke nødvendigvis utstyrt med de sosiale ferdighetene som kreves for å navigere i det digitale landskapet. Som foreldre, lærere og samfunn, er det vår oppgave å veilede dem og lære dem om digital etikett, respekt og inkludering.
Hendelser som dette viser oss at det fremdeles er mye arbeid som må gjøres for å skape et samfunn der alle føler seg inkludert og verdsatt, uansett deres forskjeller. Vi må lære barna våre at det er greit å være annerledes, og at de bør strekke ut en hånd til dem som kanskje sliter med å passe inn. Hver enkelt av oss har en rolle å spille i dette.
Linda Fallet har gjort noe modig og viktig ved å dele sin sønns historie. Det har skapt en dialog som er essensiell for å bringe lys til disse problemene, og kanskje inspirere til endring. Hennes plan om å lage en fellesgruppe for foreldre og barn i lignende situasjoner, er et viktig skritt mot å skape et støttende og inkluderende samfunn. Det minner oss om at vi alle kan gjøre en forskjell – store eller små – i kampen mot sosial utestenging. De menneskelige kostnadene ved utenforskap er store for de som faller utenfor. Det menneskelige aspektet ved å forebygge utenforskap blir derfor viktigere og viktigere i tiden som kommer. Det handler om selve bærekraften i dagens velferdssamfunn. Vi må jobbe forebyggende for at færrest mulig faller utenfor, samtidig må vi må bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust og har rom for alle.
Vårt samfunn har utvilsomt en lang vei å gå og vi trenger å bli mer rause med hverandre. Men historier som denne gir håp om at vi kan gjøre fremskritt mot et mer inkluderende, aksepterende og kjærlig samfunn. Det er tross alt barna våre som former fremtiden, og det er opp til oss å hjelpe dem å forme en fremtid der alle er inkludert og verdsatt. Å motvirke utenforskap, begynner i det små og det begynner med hver og en av oss. Vær den som tar annerledeshet på alvor. Vær inkluderende og ikke minst, våg å satse på de som er annerledes både i venneflokken og i arbeidslivet! Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i samfunnet og være verdibærere av et inkluderende, mangfoldig og likestiltsamfunn.