Vi ser i mediebildet hvor det snakkes om kroppspress. På nyheten for vi hør om Rødekros telefonen «Kors på halsen» som ringes ned av barn og unge og hvor barn ned i 14 års alderen lurer på om de er tjukke, da har vi som samfunn sviktet.
Skal vi få bukt med både kroppspress og annet type sosialt press i samfunnet må vi se på hvordan dagens samfunn er bygd opp. Det snakkes i store ord om både inkludering og akseptere annerledeshet, men når det kommer til stykket er vi faktisk ikke gode nok som samfunn. Det viser både pågangen til Rødekros telefonen «Kors på halsen» og at en mor må gå ut i sosiale medier og annonsere etter venner til sin sønn som skjedde for en tid siden. (https://www.dr-glennhole.org/utenforskap-gjor-inntrykk-pa-meg-som-far-nar-en-kjaerlig-mor-ma-soke-venner-til-sitt-verdifulle-barn-i-sosiale-medier/)
Utenforskap er en stor utfordring i dagens samfunn som vi må ta på større alvor enn hva som har blitt gjort av samfunnet frem til i dag. Det er i dagen en «felles» forestilling om at samfunnet skal være til for alle. Noe som igjen forutsetter respekt for ulikheter og mangfold. Samtidig blir samfunnet mer og mer konformt. Det begynner allerede i barnehagen og barneskolen, alle blir sluset inn i den samme trakten og det forventes at alle skal være mer eller mindre like.
På den ene siden snakkes det om viktigheten av individualisme på den andre siden blir vi alle mer eller mindre presset inn i en «normalitetstilværelse» som ikke alle klarer eller passer inn i. Som nevnt ovenfor så begynner det allerede i barnehagen, grunnskolen også videre til yrkesskole/høgskole/ universitet og deretter i arbeid.
Jakten på det perfekte menneske begynner som nevnt tidlig, det begynner allerede i barnehagen, hvor våre barns atferd og utvikling blir registrert. Husker selv fra foreldre samtaler i barnehagen hvor man får tilbake melding «hvor langt» barnet ditt er kommet i henhold til en norm. Grunnskolen krever igjen sitt. Klarer ikke barnet å følge med, eller ikke er modne tidlig nok, henvises det ofte til PP-tjenesten og gjerne videre til BUP-systemet som grunnlag for ulike diagnoser som vi er blitt så gode på og spesialtiltak.
Normaliteten i dagens samfunn er at du må være 100 prosent arbeidsfør dersom du skal leve det gode liv. Vi lever i et samfunn hvor vi skal ta for oss av alle mulighetene og yte 100 prosent fra vugge til grav. 100% effektiviteten blir satt som normalitet og krav. Det er ikke annet å vente at det går galt. Mange klarer ikke å leve opp til disse samfunnskrav med begrensende normalitetsdefinisjoner og flere faller naturlig utenfor. Når vi ser at utenforskap og manglende inkluderingene enten det være seg innvandrere, mennesker med fysiske eller psykiske utfordringer er dette et tegn på at «normalitetbegrepet» blir for trangt i dagens samfunn. Da må vi som samfunn endre dagens «normalitetbegrep». Dagens norm resulterer i at vi som samfunn skaper «tapere» fordi noen mislykkes i sin tilnærming til det såkalte «normale» og konformitet og havner dermed på yttersiden av det som vi som samfunn beregner som «normalt». Slik blir det også med kroppspresset. Vi må lære våre barn at det perfekte finnes ikke, noen er tykke, andre er tynne, andre er lave mens andre er høye, osv.
Min påstand er at dagens samfunn har blitt for ensartet med et konformitetspress som hindrer mange i å se sin egenverdi som menneske. Norge er i dag et av de mest konforme land i verden, med sterkest sosial kontroll og med flest uskrevne regler. Dagens konformitet innebærer at mange underlegger seg en gruppe mennesker og deres mening, selv om man egentlig ikke er enig. Jo større gruppen er, desto større blir presset om å følge strømmen.
Vi må jobbe for at samfunnet skal tåle mer annerledeshet. Det at vi ser at små barn faller utenfor samfunnsarenaer bidrar til at de kanskje ikke fullfører skolen, faller utenfor arbeidslivet, får psykiske problemer i tidlig alder og får store utfordringer gjennom hele livet. Det rammer hardt den som blir stående utenfor, og det koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år og sist men ikke minst koster det store mengder livskvalitet for den enkelte som står utenfor. Vi må jobbe forebyggende for at færrest mulig faller utenfor, samtidig må vi innse at ikke alle passer inn i den samme samfunnstrakten og at faktisk en god endel mennesker ikke finner sin plass innenfor dagens A4 rammer. Vi som samfunn trenger å bli mer rause med hverandre og særlig med de som ikke finner sin plass i samfunnet. På den ene siden oppfordres det til individualisme, på den andre siden er dagens rammeverk ganske snevert og lite tilpasset de som ikke finner sin plass i samfunnet. Da må dagens rammeverk endres!
Vi som samfunn må bli flinkere til å se kapasiteten i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte ser sin verdi, og får et godt liv der de kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger. Norge er i dag et av verdens beste land med en oljeoverflod og en materiell velstand som verden aldri har sett maken til. På tross av dette ser vi at summen av forventningene om og jakten på det perfekte livet, fører til et kav som gjør folk syke. Samtidig stigmatiserer vi stadig flere ved å gi dem diagnoser i hytt og pine for tilstander som egentlig hører livet og eksistensen til. Det gir et dobbelt tap for dem som sliter mest. Ikke bare skyves de ut av arbeidet og det gode selskap fordi det ikke er plass til dem.
Det hjelper lite å snakke om kroppspress og utenforskap og inkludering om vi ikke er villig som samfunn til å justere dagens normalitetsbegrep. Vi må bygg et samfunn med en samfunnsstruktur som godtar ulike variasjoner og forskjellighet blant mennesker. Det såkalte «normale» er ikke noe naturgitt vi bare må forholde oss til, det er sosialt skapt og det kan endres! Jeg tenker vi må definere annerledeshet som den nye normen. Vi må slutte med at vi skal fikse på såkalte «defekter» i forhold til en normalitetsstandard. Vi må anerkjenne at samfunnet består av forskjellige måter å være menneske på. Vi som samfunn i større grad må tørre å verdsette og omfavne annerledeshet som en normal diversitet, og se på dette som en uutnyttet ressurs og styrke. Som far, ektemann, toppleder og ideellsjel er jeg opptatt av å verdsette og omfavne annerledeshet som en viktig verdi, sist men ikke minst lære mine barn dette. Vi må også lære våre barn at det «perfekte liv» finnes ikke i virkeligheten kun i sosiale medier hvor alle og enhver ønsker å presentere et glansbilde av sitt liv. Vi som samfunn må fremelske alle dem som er annerledes i alle former og tanker. Det er først når vi gjør dette vi kan si som samfunn at vi ivaretar et mangfold og utnytter hvert enkelt menneskes iboende ressurser. Individualitet er en styrke i samfunnet når individualiteten ivaretas og inkluderes.