Det er forstemmende å høre ledere, politikere, prester eller hvem det måtte være snakke om det å vise raushet og nestekjærlighet eller viktigheten av fokus på klima og miljøet. Hvor dette tydeligvis gjelder alle andre enn seg selv. Jeg undres når andre mennesker prøver å legge strengere bånd på alle andre, enn hva de legger på seg selv. Det er ikke slik at dobbeltmoral er dobbelt så godt fordi moral er godt.
Det går nesten ikke en dag hvor man ikke i media kan se eller høre en eller annen som predikerer viktigheten av at samfunnet etterlever det ene eller det andre. Men hvor det er tydelig manglende samsvar mellom det liv som leves og det som predikeres og forventes av alle andre
De fleste kjenner til lignelsen om den barmhjertige samaritan, historien om en mann som gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, hvor han ble overfalt av røvere og etterlatt halvdød i veikanten. Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.
Det denne lignelsen omhandler datidens holdninger til samaritanene. De ble stort sett foraktet og sett på som onde og udugelige. Men det er faktisk samaritanen som utøver medmenneskelig omsorg og som blir et forbilde for oss. Det var ham som så og la merke til den som var i nød og fikk en sterk medfølelse med den lidende. Det var han som avbrøt sin vandring og gikk bort til stakkaren. Han stelte sårene og førte den herjede til et sted der han kunne få mer hjelp og pleie.
Prestene og levittene var datidens samfunnsvoktere. På samme måte som vi i dag har såkalte samfunnsvoktere. Det hjelper det lite å snakke om viktigheten av å vise etisk ansvar så lenge som det er manglende samsvar mellom det liv som predikeres og det som leves.
La vi slutte å forvente noe mer av andre enn hva vi selv klarer å etterleve. La oss begynne med det lille, alle kan vi klare å vise litt mer raushet både overfor oss selv og sist men ikke minst hverandre.
Det handler om å akseptere at vi alle er ulike, at ingen av oss er perfekte, la oss i større grad gi rom for egne og andres ulikheter. Vi har alle mulighet til å være raus. I det vi er mer rause overfor oss selv og andre blir vi et rausere samfunn og det smitter.
Slik som verden har blitt i dag så trenger vi alle rausheten, kanskje mer nå enn noen gang tidligere. Vi har alle ulike ståsted, livserfaringer og perspektiver.
La oss ikke bare snakke om viktigheten av at alle skal blir mer rause, la oss starte med oss selv. Da må du og jeg, altså vi være villig til å akseptere ulikheter og vise respekt for hverandres ulikheter. Dette stiller krav til hver enkelt av oss, og vi må kanskje endog til å gå ut av vår lille komfortsone og strekke oss det lille ekstra.
Alt begynner i det små og det begynner med hver og en av oss. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i verden. På samme måte som det hjelper lite å si til barna, gjør som jeg sier og ikke som jeg selv gjør. Jeg har sagt det før, i det vi peker på alle andre så peker også tre fingrer tilbake på oss selv tenk over det i stillhet. Alle og enhver svarer for seg selv og eget liv.