I går ettermiddag/kveld ble min tålmodighet satt på prøve, og for alle som kjenner meg er jeg ikke alltid like tålmodig.
Jeg sitter og studerer alle som passerer forbi her på Gardemoen, noen er turister, andre har tydeligvis vært i konfirmasjon, andre skal kanskje hjem fra en langweekend i utlandet og andre er kanskje som meg selv på tjenestereise.
Det er ca 10 min til flyet skal boarding, i det jeg reiser meg og skal gå mot gaten, kommer vedkommende «nabo» som har kjøpt seg middag, på en eller annen måte klarer hun å miste tallerken så den faller på kanten av bordet og i fanget mitt. Jeg kjente det ble svart, jeg hadde knapp tid til boarding, hadde ikke ekstra bukseskift. Hva gjør man da?
Da, må man samle all sin energi for å ikke fly opp under taket i avgangshallen av frustrasjon, samlet seg noen sekunder, avvepnet situasjonen og legge på spring mot den eneste butikken som er på innenlands terminalen, roper på betjeningen; «jeg må ha en bukse og det NÅ!, Flyet mitt har boarding om 8 min.!» Finner en bukse som kan passe, inn på prøverommet, skifte bukse og betaler kl. 17.56, fire minutter igjen til boarding, så springe til gaten.
Noen ganger må jeg spørre meg selv om jeg lar livet bare passere forbi. Noen ganger er vi kanskje, i alle fall jeg så opptatt av å komme meg fra A til B at man lett glemmer at livet er en reise og ikke en destinasjon. Intellektuelt forstår jeg at noen kan være uheldig og grise til klærne dine, men der og da blir det som en lett antennelig reaksjon og bli forbannet, men det hjelper jo ikke noe. Verden går jo heller ikke under av et uhell.
Livet er som sagt ikke en destinasjon men en reis og det kommer ikke i reprise, så kanskje skulle vi alle stoppe opp bare for en stakkars stund og nyte livet her og nå.
Min største utfordring, men jeg prøver så godt jeg kan å leve mer i nuet. Jeg må stadig minne meg selv på viktigheten av å fylle livet med godt innhold og helst ikke buksene med tomatsaus .
I en hektisk hverdag er det alltid utfordrende å være 110% tilstede på sin vandring gjennom livet og fylle livet med positivt innhold. I ettertid burde jeg kanskje ikke haste avgårde for å kjøpe en ny bukse og rekke flyet, men kanskje bli sittende og snakke litt med den andre reisende. Men den gang ei, Hole ville komme seg videre der og da, og det var på den annen side kanskje like greit. En lite fornøyd Hole er ikke noe å trakte å være sammen med heller….
Spørsmålet er om vi egentlig tenker over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at vi ikke kjenner morgendagen? Jeg lar det være med det, og ønsker deg en strålende dag fra Sandnes.