Sitter på en fantastisk flott kafe i St. Petersburg, Cafe Singer ved Nevsky Prospekt og nyter livet. Tiden gir også rom for å reflektere nok en gang over menneskers oppførsel. Har akkurat lest på nettet fra Norge om hvordan MDG vil gjøre Oslo sentrum tilnærmet bilfritt og barnevennlig. Mange interessante tanker, selv om jeg ikke deler tankene om å gjøre sentrum tilnærmet bilfritt. Men når jeg leser de ulike kommentarfelt undres jeg virkelig over oppførselen til folk.
Det er fasinerende å se hvordan tilsynelatende oppegående mennesker angriper personer i samfunnsdebatten, enten det være politisk eller miljøspørsmål for å nevne ett par. Det er intressant å se hvor raskt folk tyr til å angripe person/karakter fremfor sak. Det er med stor undring jeg undres at folk ikke klarer å skille i større grad mellom person og sak. MDG er ikke partiet for egen del. På den annen side så trenger vi et parti som MDG for å løfte samfunnsdebatten. Jeg kommer stadig tilbake til en av Frelsesarmeen grunnleggerne Cathrine Booth, “For å endre framtiden må vi forstyrre nåtiden“. Det er kanskje det vi også må gjøre i vår tid, nemlig å forstyrre vår tid for å endre framtiden.
Personlig mener jeg det er bra med uenighet og diskusjon, men når tilsynelatende oppegående mennesker angriper personer fremfor sak viser man ikke bare dårlig dømmekraft men også sin egen karakter og hvor lite tolerant man er. Hvorfor er det slik at noen ikke klarer å akseptere at andre tenker annerledes enn seg selv? uten at de må gå til personangrep undres jeg over.
Kunsten å være uenig, jeg har mang en gang sagt enighet er vel og bra, men det er uenigheter som skaper innovasjon og framdrift. Jeg er uenig med ulike politiske føringer nåværende regjeringen utøver, selv om jeg i alle år har stemt og er medlem av Høyre. På samme måte som jeg er uenig med andre mennesker er de uenig med meg. Det må være rom for å være uenig uten at man går til personangrep. Hva er det vi lærer våre barn når vi rakker ned på andre mennesker? Hvordan kan vi forvente at våre barn skal ha annen adferd? Hvilke samfunn ønsker vi fremover? Vi ser mobbing, trakassering og utenforskap er ett samfunnsproblem, og det begynner med oss selv!
På 2000 tallet ble jeg medlem av ett eldgammelt læresystem som har til mål å utvikle den enkelte av sine medlemmer til det beste for samfunnet, familien og sist men ikke seg selv. Dette læresystem fordrer ikke annet enn at vi må jobbe med oss selv, det handler ikke om at den enkelte skal bli bedre enn andre, men en bedre utgave av seg selv. Samt at enhver svarer for seg selv og sitt liv og ikke noe annet. Det er gjennom at vi bruker tid på å lære oss selv å kjenne, vi kan utvikle oss og kanskje se ting med nye øyner og nye perspektiver. Jeg synes det både er uverdig og trist når vi ikke klarer å omtale hverandre på en respektfull måte, på tross av ulikt syn og meningsytringer. Det å si til noen, “du tar feil, jeg har rett” definerer faktisk oss som enkelt individ og viser at vi er lite tolerante overfor andre med et annet perspektiv. En god diskusjon krever at man viser respekt overfor hverandre, og forsøker å forstå den annen meningsmotstanders ståsted, sist men ikke minst at en faktisk setter seg inn i argumentene man blir møtt med. Tidligere næringslivsrådgiver , nå avdøde Terje Skriver drev i flere år opplæring av ledere og medarbeidere. Hans mantra var; “Du må forstå andre før du selv forventer å skulle bli selv bli forstått”. Det ligger mye visdom i disse ordene som alle og enhver kan grunne over.
Målet må ikke være at alle på død og liv skal være enig. En kan fint konkludere med man er enig om at man er uenig. Målet må være at det er rom for ulike tolkninger og meninger. Det er viktig at man gir sine meningsmotstanderen rett til å ha et annet syn enn det en selv forfekter, uten at en framstilter sine meningsmotstandere som mindreverdig idioter og prøver å latterliggjøre dem og deres ståsted. Vi ser i dag er en større polarisering enn tidligere, ikke nødvendigvis at dette er negativt. Det som er negativt er at samfunnsdebatt på ulike arenaer i større grad stadig preges av usaklige personangrep fremfor saklig uenighet. Vi ser at saklige argumenter ikke blir møtt med saklig uenighet, men med usaklige personangrep. Vi kan nevne, PRIDE, likekjønnet ekteskap, boligskatten, bompenger, elbiler versus dieselbiler som noen få eksempeler. I et hvert demokrati så trenger vi faktisk mennesker som våger å stå fram med et annet syn og en argumentasjonen som majoriteten nødvendigvis ikke er enig i. Uten at de skal oppleve å bli latterliggjort som mindreverdig idioter i ulike sosiale medier.
Mitt siste sitat i dette refleksjoninnlegg vil jeg fremheve det velbrukte, men uslitelige slitatet fra Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem». Uten dette er vi ikke noe demokrati! Det snakkes høyt om ytringsfrihet i Norge. Vi som samfunn forventet at det er vår rett til å ytre oss og ha ulike meninger som ikke skal pålegges kontroll eller sensur fra myndighetene. Den samme retten og respekten må vi gi mennesker som er uenige med oss. Vi må selv være den endring vi ønsker å se i samfunnet, og alle endringer starter med oss selv.