Det menneskelige sinn er en sann gåte. Selv med alle fremskrittene som vitenskapen har gjort, er det fortsatt mange flere spørsmål enn svar om hvordan hjernen vår virker, og om den sanne utbredelsen av dens potensial.
Menneskelig adferd og psykologi har interessert meg i alle år. Jeg fleiper hele tiden med at i mitt neste liv skal jeg bli psykriater. Jeg fasineres av ulike mennesker adferd og oppførsel. Personlig tror jeg at skal man utvikle andre, forstå andre bedre er nøkkelen til dette å søke selvinnsikt og selvransakelse. Uten dette kan man heller ikke forstå andre.
Tro det eller ei, men studier ved Universitetet i Zurich som har vist at det å fortelle noen at de har gjort noe feil aktiverer deler av hjernen som er knyttet opp mot glede og tilfredsstillelse hos den som påpeker andres feil. Psykologisk gir dette mening. Vi liker å si fra om andres feil. Det gir oss en behagelig følelse av overlegne ifølge psykiater Dr Mike Isaac.
Så kanskje er det disse mekanismer som trer inn hos alle nettroll at de føler seg overlegene og det gir dem en tilfredshet å rakke ned på andre mennesker?
Ikke vet jeg, men det menneskelige sinn er intressant.
Så kan man spørre seg hvor beviste er er man på egen adferd? Bevissthet er erkjennelse; viten (om egne forhold); en egenskap ved sinnet som i alminnelighet anses å romme slike kvaliteter som subjektivitet, selvbevissthet, sansing og klokskap samt evnen til å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. Det er et tema for mye forskning innen åndsfilosofi, psykologi,
nevrologi og kognisjonssvitenskap.
Skal man kunne utvikle seg som menneske, forstå sine omgivelser, kunne forstå andre, sist men ikke minst seg selv er det en forutsetning å søke selvforståelse. Dette kan man gjøre gjennom å søke tid til refleksjon.
Innsikt koster. Det er en fornybar, men til tider dyr ressurs. Mange myter handler om en eller annen nøkkel. Det er en skatt der. Den er innelåst. Man vet ikke hvor nøkkelen er, eller det krever store anstrengelser å komme til den. Erfaringer i meditasjon eller i grupper med reflekterende kommunikasjon kan minne om en slik psykologisk nøkkel. Noe i ens selvforståelse er innelåst. Så forstår man gradvis litt annerledes. Låsen knirker. Så åpnes den. Etterpå forstår man at noe i ens psykologi var låst. Underveis skjønte man det ikke.
Det handler om å justere sitt perspektiv. Det kunstnere ofte forsøker å vise, er fenomener som er der hele tiden. Men vi må se litt annerledes for å fange dem opp. Tilsvarende gjelder selvinnsikt. Gjennom egenrefeksjon kan man
se sider ved egen adferd, man kanskje ikke var bevist. Selv om ddferden er der hele tiden. Gjennom å se innover i seg selv kan man klare å se hva vi gjør, hvordan vpr adferd påvirker våre omgivelser. Det er også lett å si: Hvem vil ikke se mer? Men det vi ikke før har sett, er gjerne noe vi ikke ville se. Det kunstnere forsøker å vise, er ikke sjelden perspektiver samtiden har forsøktå skyve vekk. I ettertid kan det være vanskelig å forstå hvorfor et bilde var så kontroversielt. Men for samtiden var det vanskelig å se på. Det sa noe man ikke ville høre, det viste det man helst lot være usett. Mange kunstnere har tegnet dem som samfunnet støtte vekk. Den italienske renessansemaler Caravaggio malte hellige menn med skitne føtter. Det skulle kanskje minne om at de en gang ikke ble opplevet som hellige,men samfunnsfiender, og at det hellige ikke alltid er der man venter å møte det. At kunst ofte har hatt en provoserende funksjon, betyr ikke at alt som provoserer, er kunst. Moderne kunst som skal provosere, kan ende i påfunn eller effektmakeri. I meditasjon og reflekterende kommunikasjon kan man bli bevisst disse krefter som skyver vekk. Det er ikke behagelig, men det er desto mer interessant. Og det kan gjøre det lettere å forstå kunst som den ubehagelige bevegelse den også har vært: Mot andre perspektiver, mot mer innsikt.