David 12 år; «Pappa, jeg er så heldig jeg har det jeg trenger» Det varmer en fars hjerte å høre sin sønn si dette.
Det å være far og forelder er fantastisk, men det er også en kilde til bekymring og tvil. Å oppdra barn er alltid vanskelig, og det finnes «ingen» oppskrift på hva som er den beste måten å oppdra barn på. Barn er forskjellig og det som virker på det ene barnet ditt fungerer ikke på det andre og visa versa.
I dagens hektiske forbrukersamfunn tenker jeg det er viktig at vi både stopper opp en gang i blant og reflekterer trenger jeg virkelig noe nytt nå?
Hva med å heller være fornøyd med det vi har? Vi kan alltids ha en større bil, et større hus, etc. Men det er viktig å innse at vi også kan ha det ganske bra med det vi har uten å måtte ha noe nytt som er større og bedre. Med litt mer tilfredshet blir alt så mye mer morsomt og enklere og sist men ikke minst vi bidrar til et mer bærekraftig samfunn uten å alltid måtte kjøpe noe nytt.
Materialisme gjør oss ikke mer lykkelig, kanskje der og da i kjøpsøyeblikket men ikke over tid. Vi trenger et minimum for å være lykkelig. Men straks vi har nådd vårt minimums behov kommer vi til et veikryss. Den ene veien er i retning av å anskaffe seg nye ting hele tiden, og mer og mer av det materielle, den andre veien går mot lykke. Veien mot mer og mer nye ting er uendelig, veien til lykke er kort og tilfredsstillende.
La oss heller sette pris på det vi har fremfor å skulle jage etter de tingene vi ikke har. Mer er mindre, og mindre er mer. Gjenbruk er langt bedre enn å kjøpe noe nytt, vi sparer miljøet og det bidrar til en bærekraftig forvaltning av jordens naturresurser.
La oss leve litt mer langsomt, og være tilstede fremfor å hele tiden være underveis. Hvis vi løper og flyr gjennom livet som en tornado, blir det ikke plass til å oppleve livet. Husk at livet er en reise ikke en destinasjon. Det er først når vi stopper opp, vi oppdager hvor mye vi egentlig har og kan være takknemlig for. Gjennom å leve litt mer langsomt i hverdagen, oppdager vi hvor spesielle de “normale” ting er. Prøv å legge merke til de små ubetydelige tingene i livet, plutselig er det de små og ubetydelige tingene i livet som betyr noe, og plutselig er det lille og ubetydelige blitt betydelig og stort. Plutselig blir vi oppmerksom på den verdien det er å ha en hyggelig samtale med en nabo eller venn. Det er så lett å gå gjennom livet uten å gjenkjenne hvor heldige vi egentlig har vært. Ofte må det en alvorlig sykdom eller en tragisk hendelse til for at vi skal forstå alt vi har å være takknemlige for. La oss ikke vent til morgendagen for å sette pris på det vi har, da det kan være for sent. Det handler om å ha en takknemlighet for hverdagslivet og de små tingene og sette pris på de.